Æ e en av de som syns det e synd at de tydelige politikeran ikkje får værme lenger. Han Lars Sponheim e en av favorittan i så måte. Både på snakketøyet, og på innhold. At Venstre blei avspist med to delegata i Storinget e bære utrivelig, ettersom vi treng nån som ikkje e villig tell å svelge FrP kamelen, og som har ei ideologisk førankring som gjør at det første ordet som kommer ut av de ikkje e skattelette.
Jada æ vet at Høyre har sånne folk, men de e (som Arbeiderpartiet) så kåt etter regjeringsmakt, og så ulur at de trur de kan temme Siw sine folk, at det faktisk ikkje går an å gje det partiet stemma.
Æ vil ha nån som kan sei at det ikkje e bra å bruk førr masse penga, men lurt å vente litt (som ei sa: Den som spar, han har) og som kan sei at man ikkje vil sleppe alt man har å lage “revolusjon” fra høyre.

Æ satt og såg på valgsendinga te NRK og TV2 på valgkvelden, og æ syntes det va merkelig at et parti som hadde økt si tellslutning med to mandat og gjort ett godt valg, kunne vær så surken og så lite glad før seiern. At nån andre hadde fått makta e vel bære greit i en konkurranse, som de e så før. At de oppfør sæg som bøllen i klassen overfør alle andre, sjøl mot de de ønska å vær venna me e uførståelig.
Og et anna, kæm i faken e det som ikkje har hørt at ho Siw har stådd å sagt at ho ikkje ville støtte ei regjering av borgerlige som ho ikkje va en del av. Hallo ho har 20 prosent av stemman, det betyr at 80% ikkje vil ha ho. E det vanskelig å førstå? Og vess det e så vanskelig å førstå; kan man slutte å vær så sur.

Norsk politikk har bevegd sæ i retning av et to-fløy-systemet, med et stort Ap på eine sida og et stort FrP/Høyre på andre sida. Det e ikkje bære bra, før de som e borgelig innstilt og samtidig ikkje ønska FrP politikk må det vær ganske lite igjen når man får ho Siw vess man stemm på ho Erna. Det gjer folk lite alternativ, og med få alternativ tell “blokken” e det ikkje rart om folk sett heime..

Det er heva tvil at bilmerket du kjører rundt i seier noko om deg som forbrukar. Endeleg har TNS Gallup slått det fast ein gong for alle. Og ja, eg er ein samfunnsvitar. (eller rettare: eg har vore bileigar og der havna eg i den kategorien.

E det ikkje rart? Vi går rundt som store polvotta nesten heile året, med ull innerst og dun ytterst, og vi lengte etter det. Varmen som slutta sæ rundt oss, opplevelsen av å kunne kjenne vinden som smyg sæ over ryggen. Merke sola som får svetten te å piple fra alle de åpne poran.
Å ha sånner daga som vi har hadd, ja vekke te og med, e bære utrulig. Vi ska jo ikkje førvente det, og etter å ha levd her nån år e det søkt inn at man har ikkje nokka å vente. At vi kan ha gnadder og frostkalde daga te langt ti juli e nu en teng, men at man aldri får a sæ vottan, heile sommarn gjør folk litt frampå tuppan.

I år har vi altså tel nu hadd fint vér i Juli, og te nu i august. svarte så godt å slepp å frys. Og at man kose sæ litt med at det e storm sørafør e vel greit. Før den dagen da vinden tok fart nere i Skagerak, låg atlanterhavet utfør Hovden som om det sku ha vorr tømt olje på det.

Heime sa de at det vere vi har dagen da Hunddagan går inn ska var i 6 vekke, nu e det gådd 3, og det har vorr rett tel nu.

Polarguiden Cecilia

Cecilia Hed Malmstrøm, polarguide og i Hurtigrutens tjeneste, har gitt ut ei bok i Sverige som heter “Mina Motpoler”. Forrige år ble hun intervjuet av SVT i programmet “En bok, en forfatter”. Boken, og intervjuet omhandler det Cecilia kaller sine motpoler, en nesten ukuelig optimisme paret med en sterk eksistensiell angst. To poler som man ikke trenger lang erfaring for å forstå er nesten umulig å sette sammen. Være guide og reiseleder i de tøffeste områder i verden, fra båt, og ikke klare å ta t-banen i Stockholm uten å bli dødsredd.

For oss som har møtt Cecilia er det ikke mye som tyder på at hun har slitt med slike problemer, for maken til positiv og tøff kvinne skal man lete lenge etter. På SVT sine sider SVTplay ligger intervjuet med Cecilia ute (til 19. august). Her forklarer hun litt av det boken tar for seg og hvordan den kom til. Forresten har hun gjort seg av med sine dreads i sommer.

For dem som ønsker å lese mer er det også et intervju i Dagens Nyheter.

Tenk deg Vømøls tekster og Jokkes musikk. Tenk deg å være oppvokst på “yttersia”. Tenk deg Ford Consul, Ølutsalg, feskebruk og søttitall. Tenk deg musikk for oss mellom 30 og 50 og “fult trøkk på lokalet”!
Dæken kor bra. Da Hellbillies møste vokalisten sin ned a scena i Skippagurra måtte gutan i Senjahopen (ikkje plassen; gruppa) steppe inn på kort varsel. Og gjorde det med stil.
Knalle tel med rock og køntri nordnorske teksta og en vokalist som har en bass som kun han Sivert klare i det norske musikklandskapet. Og med teksta som vi med nån år på ræva kan kjenne oss igjen i.

Nu e jo folkan i Senjahopen kjente størrelsa i norsk musikk, med han Petter Pogo (fra Valantinerne) som den vi har sett før i lamme Jokke, kanskje ikkje så rart at tankan går tel nettopp Jokke når man skal båssette dessan gutan. Legg te coverversjona av Roger Wittaker “for you are beautifull” og Lynn Andersons “(I Never Promised You a) Rose Garden” så har du en uslåelig kobinasjon av søtti- åttitall, god musikk og fest (kor det finnes heimbrent)

De viste kanskje ikke hva de gjorde Wesensteen da de laget intervjuet med Balle Clorin i Supperådet. Det er bare så fantastisk at man kan ta en hel del av offentligheten og sette sånt trykk på, uten med et eneste ord nevne byråkrati. I ettertid står kanskje supperådet som det morsomste disse to herrer laget.

Nå er det skjedd igjen. Den der galskapen har ingen ende. For ei tid siden syntes jeg Per Sundnes var en ok fyr å høre på. Men nå… Hvor skal det ende? Hvem skal holde stand mot dette universet av galskap. Denne floden av lettfordøyelig klissen øst-pop som velter over oss gjennom måneder med uttaking, kvart-, semi-, og finaler?

Jeg blir til og med eitrende forbanna på alle som plutselig skal være så glad i den dritmusikken. Og hva i h***** skal Giske og Stoltenberg være så utrolig glade for. Et jævla kjedelig show hvor folk med grusomme frisyrer gauler “hello Norway” og “hello europe”. Jeg er for konkurranse, men på den arenaen der ville jeg ikke satt ei tå.

Nei gutter og jenter, finn fram god musikk og sett deg ned og lytt. Få slagget ut av hjernevindingene og finn roen igjen. Jeg skiter i om det synter fra tidlig 80-tall eller Bela Bartok, så lenge den endimensjonale sukkerpopen ikke forurenser flere.

Og heia Synnøve Svabø, litt ekstra med pepper hadde faktisk tatt hele showet der det hører hjemme. En anakronisme fra den tiden Wenche Myhre var en babe og Arne Bendiksen skrev alle slagerne.

Gooood Grief

Han får gjort det

Vi lever i et lite land, et utrolig lite land. Og som ikke det var nok har vi ei næring hvor det er noen få store aktører og noen svake styrende organer.
Dagbladet har tatt en sak opp som er viktig og ganske grell i så måte. Og dermed er det ikke sagt at noe galt har foregått. Men, førevarprinsippet burde gi noen (om ikke mannen selv) en tanke i hodet.

I tillegg til at man holder på med å gå mellom et forvaltningsorgan og et kommersielt selskap i samme sektor vi har like mye en sak om hvor langt vi er villige til å gå for å utrydde livet i havet.
Og her er det ingen norske fiskere, fiskeriorganisasjoner eller forvaltningorgan som kan komme seg unna at vi har holdt på med rovfiske lenge. I Barentshavet for eksempel. Der har vi etter beste evne forsøkt å utrydde først sild og deretter lodde.

Så lenge det ikke finnes regulering på krillfisket kan internasjonale konsern som Aker utnytte denne resursen uten noen som helst innblanding. Det er direkte utnyttelse av maten til alle organismer i Antarktis som er større enn krillen. Alt fra fisk til kval.

Og føre var er et godt prinsipp for alle andre enn de komersielle aktørene, for her er det den enkeltes økonomiske interesser som styrer og “felles beste” er ikke annet enn en teoretisk etisk retningslinje man ikke regner inn i økonomiske termer. Ressursøkonomi er ikke lønnsomt uten et stort nok uttak av ressursen og her snakker vi omet dyr på maks tre cm.

Fint å være her. Hver gang.

Titter først fram.

Veigrøfta er ofte en plass å finne våren. Disse små fant jeg på Skjærtorsdag, i en varm grøft. Det er ikke få den her lille hardføre tassen har gledet med sitt gule hode i snø eller slaps.

Lageret

Da jeg var unge fantes det skole, post og butikk her. På denne rampa har jeg spist og delt godteri og Toy mange ganger. Her var vi i le for vinden men ikke for Trygves skarpe blikk der innafra.

Og butikkvinduene er blitt kunstutstilling.

Han Isak er jeg onkel til, han var på tur bort.

Som resten av gamlelandet er og Hovden for det meste stein, og kvit sand.

I løpet av påska var det minst 40 havørner over hodet på meg. På det meste ni samtidig. Kliken som man og har kalt denne fuglen her ute, kjørte show med paringsdans rett over hodene på oss. Nydelig.

Det finnes flere industrier som har vært forsøkt og her er en liten del av et gammelt steinbrudd. Grindex er et tøft navn, knuser av beste svenske merke.

Gammelt og nytt. Løkta og mølla.

Godvér, med stille hav ut vest.

I Vesterålen kaller vi små snegler for Bobbellur’.

Jeg og Barack er i slekt.

Syns noen av de Facebook appsene er litt pretensiøse jeg. Ikke viste jeg at faderen var på Hawaii i sin undgdom, eller i Kenya for den saks skyld. Blir det mer spam enn dette slutter jeg med fjesboka!